Nitrittforgiftning hos akvariefisk

Nitrittforgiftning hos akvariefisk

NO2 Nitrittforgiftning hos akvariefisk

Av veterinær Evert Jor

 

Nitritt og nitrifikasjon    

Når fisker forbrenner aminosyrer (fra proteiner), og skal kvitte seg med nitrogenet fra disse, skiller de ammoniakken direkte ut i vannet over gjellene (70%) og om lag 30% skilles ut via nyrene (=blodranda).

Denne ammoniakken, sammen med ammoniakk dannet fra nedbrytning av fórrester, fiskeekskrementer, døde plantedeler etc, vil brytes ned av bl.a. bakterier.

Generelt kan man si at hvis pH er under 7, vil  det meste av ammoniakken forefinnes som ammonium (NH4+), som er relativt lite giftig for fisk. Dersom pH er over 7 vil stadig mer foreligge som giftig ammoniakk-gass (NH3) avhengig av hvor høy pH er. Ammoniakk er svært giftig for fisken. Dette er et vesentlig større problem i saltvannsakvarier enn i ferskvann.  

De fleste arter av ferskvannsfisk kan tolerere opptil 1-2 mg/L NH3. Vær oppmerksom på at de fleste test-sett måler ammonium/ammoniakk totalt, og mengden ammoniakk må beregnes ut fra vannets pH verdi.

 

Visse bakterier omdanner ammonium/ammoniakk til nitritt. Denne oksidasjonen av ammonium/ammoniakk til nitritt, skjer hovedsaklig ved hjelp av en gruppe bakterier som kalles Nitrosomonas. Nitritt er et giftig mellomprodukt under nedbrytningen av proteiner. De fleste fiskeslag kan tolerere 0,1 mg/L N NO2-. Stiger nitrittkonsentrasjonen over dette, er det fare for at fisken kan dø. Hvilket nivå som kan tolereres avhenger av en rekke faktorer bl.a. temperatur og kloridinnhold.

I et etablert akvarium med en opparbeidet bakterieflora, skal ikke nitritt være påvisbart med nitritt-testsettet!

Ved hjelp av Nitrobacter-bakterier blir nitritt videre oksidert til nitrat. Både oksidasjonen fra ammonium/ammoniakk til nitritt, og videre fra nitritt til nitrat skjer hovedsaklig ved hjelp av disse aerobe (oksygenavhengige) bakteriene.  I nystartede akvarier har man så og si alltid for lite av Nitrobacter bakteriene, slik at nitrittinnholdet stiger til å begynne med (typisk de to til fire første ukene), før det synker igjen når en tilstrekkelig bakterieflora får tid til å opparbeide seg. Mye organisk materiale vil hemme/bremse opparbeidingen av denne bakteriefloraen og derved nitrifikasjonsprosessen.

 

Tabell 1: Forenklet oversikt over nitrifikasjonen:

 

NITRIFIKASJON: 

Ammonium(NH4+)   ------>  Nitritt (NO2-) ------> Nitrat (NO3-)   

                                                                       

Nitrifikasjon (totalreaksjoner): 

2 NH4+ + 3 O2   ------->  2 NO2- + 2 H2O + 4 H3O+ + energi til Nitrosomonasbakteriene

2 NO2+ O2   ------->  2 NO3- + energi til Nitrobacterbakteriene  

 

 

Som du kanskje ser blir det forbrukt oksygen (O2) under begge disse prosessene. I tillegg blir det produsert 2 H+(syre) - ioner for hvert ammonium som blir oksidert til nitritt.

Ammoniakk og nitritt er giftig for fisken, mens sluttproduktet nitrat er tilnærmet ugiftig i normale konsentrasjoner. Nitratkonsentrasjonen bør ikke stige over 12,5 mg/L, da dette øker sjansen for uønsket algevekst betraktelig. Ofte er likevel maks. nitratgrense i ferskvannsakvarier satt til 100 mg/L.

 

Hvorfor er nitritt så giftig for fisk?

Nitritt oksiderer det toverdige jernet i hemoglobinet i fiskens røde blodceller til treverdig jern, og såkalt methemoglobin dannes. Methemoglobin kan ikke transportere oksygen som vanlig hemoglobin, og fisken kveles langsomt når innholdet av nitritt blir for høyt. Methemoglobin har både dårligere evne til å binde oksygen og det gir vanskeligere fra seg oksygen som er bundet sammenlignet med normalt hemoglobin.

 

Tabell 2: Mekanisme for forgiftning med nitritt

 

HbO2Fe2+ + NO2  ---> HbOFe3+ 

Hemoglobin + Nitritt   ---> Methemoglobin

 

Methemoglobin liten evne til å transportere oksygen til fiskens vev.

 

På fiskens gjeller finnes såkalte klorid-celler som har som oppgave å pumpe klorid-ioner i vannet inn i fiskekroppen. Ionepumpene på disse cellene kan imidlertid ikke skille mellom klorid og nitritt - og derved pumpes nitritt aktivt inn i fisken hvor det skader hemoglobinet i de røde blodcellene. Nitrittionene konkurrerer med kloridionene om å bli tatt opp over fiskens gjeller. Dette er bakgrunnen for at man kan forebygge nitrittforgiftning hos ferskvannsfisk ved å tilsette NORAQ Akvariesalt eller tilsvarende til vannet. I saltvann er kloridinnholdet høyt, og faren for nitrittforgiftning er derfor minimal - ammoniakkforgiftning er vanligere i saltvannsakvarier p.g.a den høye pH verdien.

Førstehjelp ved nitrittforgiftning i ferskvann er således a) vannbytte, b) tilføre akvarievannet kloridioner f.eks. med NORAQ Akvariesalt - helst i et forhold 1 / 10 med nitritt / koksalt, c) kraftig lufttilførsel for å mette vannet med oksygen, d) senking av vanntemperatur (om mulig noen grader) for at mer oksygengass skal løse seg i vannet, e) kutte ut fóringen noen dager for å forhindre ytterligere tilførsel av organisk materiale. På lengre sikt vil tilførsel av en start-kultur av bakterier kunne hjelpe. I et etablert kar er overfóring  (overbelastning av eksisterende bakterieflora) årsak til nitrittforgiftning, evt. dårlig filtrering i kombinasjon med dette.

There are no posts to list in this category.